Nynorskordboka
røykje, røyke
røykja, røyka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å røykaå røyke | røyker | røykte | har røykt | røyk! |
| å røykjaå røykje | røykjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| røykt + substantiv | røykt + substantiv | den/det røykte + substantiv | røykte + substantiv | røykande |
| røykjande | ||||
Opphav
norrønt reykjaTyding og bruk
- påverke ei matvare med røyk (1) for å få fram røyksmak og få henne til å halde seg lenger
Døme
- røykje sild
- dampe på pipe, sigarett eller sigar
Døme
- røykje hasj;
- ho røykjer over 20 sigarettar om dagen
Faste uttrykk
- røykje som ein skorsteinrøykje svært mykje
- røykje ut
- drive ut med røyk
- tvinge fram sanninga