Nynorskordboka
bikke
bikka
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å bikkaå bikke | bikkar | bikka | har bikka | bikk!bikka!bikke! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
bikka + substantiv | bikka + substantiv | den/det bikka + substantiv | bikka + substantiv | bikkande |
Opphav
norrønt bikkja ‘få til å falle, velte’Tyding og bruk
Døme
- bikke på koppen;
- bikke lasset av vogna
- falle over ende;
Døme
- steinen ligg og bikkar ytst på kanten;
- steinen står på kant og kan lett bikke over
Døme
- folketalet i tettstaden bikkar 15 000;
- ho har bikka 50 år
Faste uttrykk
- bikke over iendre seg til
- filmen bikkar aldri over i det spekulative
- bikke overbli for mykje
- sjokket får det til å bikke over for henne