Nynorskordboka
merkje, merke 3
merkja, merka
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å merkaå merke | merker | merkte | har merkt | merk! |
| å merkjaå merkje | merkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| merkt + substantiv | merkt + substantiv | den/det merkte + substantiv | merkte + substantiv | merkande |
| merkjande | ||||
Opphav
norrønt merkja; av mark (5Tyding og bruk
- setje merke på
Døme
- merke sauer;
- løypa er merkt med raude band;
- merke opp ein stig;
- merke av på lista kven som er til stades
- som etterledd i ord som
- øyremerkje
- setje spor etter seg;prege
Døme
- vere merkt av mange års slit
- stemple (som uheiderleg);
Døme
- ein merkt mann
Faste uttrykk
- merkje avgjere synleg eller tydeleg med hjelp av merke;
markere, peike ut, vise - merkje seg utskilje seg ut
- merkje seg ut frå dei andre
- merkje seginnprente seg noko;
merke seg - merkje utpeike ut, utheve, skilje ut