Nynorskordboka
lute 1
luta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å lutaå lute | lutarluter | lutte | har lutt | lut! |
| lutar | luta | har luta | lut!luta!lute! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| lutt + substantiv | lutt + substantiv | den/det lutte + substantiv | lutte + substantiv | lutande |
| luta + substantiv | luta + substantiv | den/det luta + substantiv | luta + substantiv | |
Opphav
norrønt lúta, opphavleg ‘henge slapt ned’Tyding og bruk
Døme
- lute med hovudet;
- lute seg ut av vindauget;
- bergveggen lutte seg framover