Nynorskordboka
arrestere
arrestera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å arresteraå arrestere | arresterer | arresterte | har arrestert | arrester! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| arrestert + substantiv | arrestert + substantiv | den/det arresterte + substantiv | arresterte + substantiv | arresterande |
Uttale
aresteˊreOpphav
gjennom lågtysk, frå gammalfransk arester ‘fasthalde, hindre’; av latin ad ‘til’ og restare ‘bli att’Tyding og bruk
- setje fast, fengsle (1) mellombels (til etterforskinga er ferdig og dommen avsagd)
Døme
- arrestere ein mistenkt;
- bli arrestert for fyll
- syne at noko ikkje er rett
Døme
- arrestere ein påstand;
- debattanten vart arrestert av ordstyraren