Nynorskordboka
forfalle
forfalla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forfallaå forfalle | forfell | forfall | har forfalle | forfall! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| forfallen + substantiv | forfalle + substantiv | den/det forfalne + substantiv | forfalne + substantiv | forfallande |
Opphav
frå lågtysk; av for- (2Tyding og bruk
- bli dårlegare på grunn av vanstell;gå tilbake;øydeleggjast
Døme
- la kroppen forfalle;
- huset forfell
- ha frist for betaling;gå ut
Døme
- betale i god tid før fristen forfell
Faste uttrykk
- forfalle tilbli avhengig av