Nynorskordboka
flokk
substantiv hankjønn
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| ubunden form | bunden form | ubunden form | bunden form |
| ein flokk | flokken | flokkar | flokkane |
Opphav
norrønt flokkr; samanheng med fly (10 , opphavleg ‘flygande sverm’Tyding og bruk
Døme
- treffe ein flokk sauer på fjellet;
- flokken løyste seg opp;
- samle seg i store flokkar
- som etterledd i ord som
- barneflokk
- saueflokk
- syskenflokk
- veneflokk
- gruppe der medlemene er tilhengjarar av same idé eller person;
Døme
- Hansen og flokken hans
Faste uttrykk
- i flokk og følgjemange saman;
i store mengder- dei kjem i flokk og følgje
- i flokki større mengder;
saman- reise i flokk
- lyfte i flokkgjere ei oppgåve saman;
dele ei byrd