Nynorskordboka
fengje 3, fenge 3
fengja, fenga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fengaå fenge | fenger | fengde | har fengt | feng! |
| å fengjaå fengje | fengjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| fengd + substantiv | fengt + substantiv | den/det fengde + substantiv | fengde + substantiv | fengande |
| fengjande | ||||
Opphav
frå lågtysk; samanheng med fange (3 og få (2Tyding og bruk
- ta fyr, fate
Døme
- veden, elden fengjer (i)
Døme
- sotta fengde
- i perfektum partisipp:
- vere fengd av sott;
- vere fengd med lus – jamfør -fengd (2)