Artikkelside

Nynorskordboka

fare 2

fara

verb
kløyvd infinitiv: -a
Bøyningstabell for dette verbet
infinitivpresenspreteritumpresens perfektumimperativ
å faraå fareferforfórhar farefar!
Bøyningstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipppresens partisipp
hankjønn /
hokjønn
inkjekjønnbunden formfleirtal
faren + substantivfare + substantivden/det farne + substantivfarne + substantivfarande

Opphav

norrønt fara

Tyding og bruk

  1. flytte seg;
    reise, dra;
    jamfør farande (1)
    Døme
    • fare på fiske;
    • fare sin veg;
    • fare til Oslo med tog;
    • fare vidt;
    • fare sjøvegen;
    • fare vill;
    • der fór han;
    • har dei alt fare?
    • tider som er farne
  2. sveipe over
    Døme
    • fare over åkeren;
    • fare gjennom boka
  3. flytte seg fort;
    suse, fyke, renne
    Døme
    • fare gjennom lufta;
    • fare over ende;
    • fare opp;
    • fare på dør;
    • fare laus på nokon
  4. halde på, drive (med)
    Døme
    • fare med sladder;
    • det fer til å kvelde;
    • fare stilt med noko

Faste uttrykk

  • fare fram
    bere seg åt;
    te seg
    • fare sømeleg fram
  • fare ille med
    behandle brutalt
    • livet har fare ille med han
  • fare ille
    få ei lei medferd
    • dei fer ille på glattisen
  • fare saman
    støkke (1, 1)
    • eit lysglimt fekk han til å fare saman
  • fare vill
  • fare åt
    bere seg åt;
    te seg
    • han hadde fare gale åt
  • ikkje ha mykje å fare med
    ha dårleg med argument, kunnskapar eller liknande
  • ille faren
    ille ute, dårleg stelt
    • den som kan reise seg sjølv, er ikkje ille faren
  • la fare
    gje opp, droppe
    • la fare tankane om dette