Bokmålsordboka
brokk
substantiv hankjønn eller inkjekjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en brokk | brokken | brokker | brokkene |
| intetkjønn | et brokk | brokket | brokk | brokkabrokkene |
Opphav
fra lavtysk ‘brudd’; beslektet med brekke (2Betydning og bruk
sykelig tilstand der et organ, særlig en tarm, kommer ut av sitt normale leie