Bokmålsordboka
verve
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ | 
|---|---|---|---|---|
| å verve | verver | verva | har verva | verv! | 
| vervet | har vervet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| verva + substantiv | verva + substantiv | den/det verva + substantiv | verva + substantiv | vervende | 
| vervet + substantiv | vervet + substantiv | den/det vervede + substantiv | vervede + substantiv | |
| den/det vervete + substantiv | vervete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk, jamfør norrønt hverfa ‘vende’Betydning og bruk
- knytte til seg (som medlem, tilhenger, abonnent eller lignende)Eksempel- bli vervet som agent for en fremmed makt
 
- rekruttere en person til å bli profesjonell soldat
Faste uttrykk
- verve segmelde seg til militærtjeneste