Bokmålsordboka
ven
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| ven | vent | vene | vene |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| venere | venest | veneste |
Opphav
norrønt vænn, opprinnelig ‘som gir (god) von om’Betydning og bruk
med fagert utseende;
Eksempel
- en ven jente;
- den veneste møy og den gildeste kar
- brukt som substantiv i utrop:
- men kjære vene, jeg mente det ikke!