Bokmålsordboka
turteldue
substantiv hokjønn eller hankjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en turteldue | turtelduen | turtelduer | turtelduene |
| hunkjønn | ei/en turteldue | turteldua | ||
Opphav
gjennom tysk, fra latin turtur etter fuglens lyd; jamfør norrønt turturiBetydning og bruk
- liten brunspraglet due (1) med rødt bryst og hvit buk;Streptopelia turtur
- i overført betydning: hver av to i et par som er svært lykkelig (ny)forelsket
Eksempel
- leve som to turtelduer;
- turtelduene satt tett omslynget i sofaen