Bokmålsordboka
tukte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å tukte | tukter | tukta | har tukta | tukt! |
| tuktet | har tuktet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| tukta + substantiv | tukta + substantiv | den/det tukta + substantiv | tukta + substantiv | tuktende |
| tuktet + substantiv | tuktet + substantiv | den/det tuktede + substantiv | tuktede + substantiv | |
| den/det tuktete + substantiv | tuktete + substantiv | |||
Opphav
norrønt tykta; fra lavtyskBetydning og bruk
- oppdra strengt;straffe (korporlig)
Eksempel
- den som elsker sin sønn, tukter ham tidlig – Ordsp 13,24
- i overført betydning: vinne over
Eksempel
- det norske fotballaget ble tuktet av det svenske