Bokmålsordboka
tann
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en tann | tannen | tenner | tennene |
| hunkjønn | ei/en tann | tanna | ||
Opphav
norrønt tǫnnBetydning og bruk
- bite- og tyggeredskap som er dannet av hardt hudvev festet (til kjevene) i munnen på virveldyr
Eksempel
- trekke, slå ut, felle en tann;
- hakke tenner av kulde, redsel
- (tannlignende) framspring på tannhjul, tannstang eller på eggen til et skjæreverktøy
Eksempel
- tennene på en sag
Faste uttrykk
- føle noen på tenneneundersøke en annen parts styrke, hensikter eller lignende
- lagene følte hverandre på tennene
- rustet til tennenevære svært godt rustet
- tidens tanntidens langsomme, ubønnhørlige, oppløsende kraft;
forvitring (1)- tåle tidens tann;
- huset er preget av tidens tann
- vise tennerhevde seg;
vise styrke- vise tenner i maktkampen;
- laget har begynt å vise tenner