Bokmålsordboka
bihule, bihole
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en bihole | biholen | biholer | biholene |
| en bihule | bihulen | bihuler | bihulene | |
| hunkjønn | ei/en bihole | bihola | biholer | biholene |
| ei/en bihule | bihula | bihuler | bihulene | |
Opphav
av bi- (1Betydning og bruk
hvert av hulrommene i pannebeinet eller overkjakebeinet som er i forbindelse med nesehulen