Bokmålsordboka
sone 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å sone | soner | sona | har sona | son! |
| sonet | har sonet | |||
| sonte | har sont |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| sona + substantiv | sona + substantiv | den/det sona + substantiv | sona + substantiv | sonende |
| sonet + substantiv | sonet + substantiv | den/det sonede + substantiv | sonede + substantiv | |
| den/det sonete + substantiv | sonete + substantiv | |||
| sont + substantiv | sont + substantiv | den/det sonte + substantiv | sonte + substantiv | |
Opphav
fra lavtysk, av sone ‘erstatning’Betydning og bruk
- gjøre bot for
Eksempel
- sone sin synd
- bli straffet;
Eksempel
- sone det andre har forbrutt;
- sone en dom på fem år