Bokmålsordboka
skrin
substantiv intetkjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| et skrin | skrinet | skrin | skrinaskrinene |
Opphav
norrønt skrín; av latin scrinium, opprinnelig ‘rund beholder’Betydning og bruk
- liten kiste (1)
- som etterledd i ord som
- ferdaskrin
- pengeskrin
- smykkeskrin
- syskrin
- om romersk-katolske forhold: utsmykket kiste til å oppbevare lik av helgen eller andre relikvier i
Eksempel
- helgenskrin, relikvieskrin