Bokmålsordboka
selvstendighet
substantiv hokjønn eller hankjønn
sjølstendighet
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en selvstendighet | selvstendigheten | selvstendigheter | selvstendighetene |
| en sjølstendighet | sjølstendigheten | sjølstendigheter | sjølstendighetene | |
| hunkjønn | ei/en selvstendighet | selvstendigheta | selvstendigheter | selvstendighetene |
| ei/en sjølstendighet | sjølstendigheta | sjølstendigheter | sjølstendighetene | |
Betydning og bruk
Eksempel
- arbeidet var preget av selvstendighet;
- de har kjempet for nasjonal selvstendighet