Bokmålsordboka
prakke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å prakke | prakker | prakka | har prakka | prakk! |
| prakket | har prakket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| prakka + substantiv | prakka + substantiv | den/det prakka + substantiv | prakka + substantiv | prakkende |
| prakket + substantiv | prakket + substantiv | den/det prakkede + substantiv | prakkede + substantiv | |
| den/det prakkete + substantiv | prakkete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk prachen ‘tigge’Betydning og bruk
- i forbindelsen
Eksempel
- prakkes med noe – bale, streve med
Faste uttrykk
- prakke påi forbindelsennøde, presse, tvinge på
- han prakket på meg et lommeur