Bokmålsordboka
plage 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en plage | plagen | plager | plagene |
| hunkjønn | ei/en plage | plaga | ||
Opphav
norrønt plága, gjennom lavtysk; fra latin ‘hogg, slag’Betydning og bruk
noe eller noen som er årsak til lidelse
Eksempel
- gikta var hans store plage;
- hun er en plage for sine omgivelser
- som etterledd i ord som
- landeplage
- støyplage
Faste uttrykk
- død og plagebrukt for å uttrykke ergelse