Bokmålsordboka
krangle
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å krangle | krangler | krangla | har krangla | krangl!krangle! |
| kranglet | har kranglet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| krangla + substantiv | krangla + substantiv | den/det krangla + substantiv | krangla + substantiv | kranglende |
| kranglet + substantiv | kranglet + substantiv | den/det kranglede + substantiv | kranglede + substantiv | |
| den/det kranglete + substantiv | kranglete + substantiv | |||
Opphav
jamfør norrønt kranga ‘slepe seg fram’; 2 fra svenskBetydning og bruk
- lage bråk (2, trette
Eksempel
- krangle og småslåss;
- krangle seg til noe
- ikke fungere tilfredsstillende
Eksempel
- motoren kranglet;
- ryggen har begynt å krangle