Bokmålsordboka
kløyve, kløve
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kløve | kløver | kløvde | har kløvd | kløv! |
| å kløyve | kløyver | kløyvde | har kløyvd | kløyv! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kløvd + substantiv | kløvd + substantiv | den/det kløvde + substantiv | kløvde + substantiv | kløvende |
| kløyvd + substantiv | kløyvd + substantiv | den/det kløyvde + substantiv | kløyvde + substantiv | kløyvende |
Opphav
norrønt kljúfaBetydning og bruk
- dele i to med øks, kile eller lignende
Eksempel
- kløyve ved;
- kløyve en kubbe til småflis
- i overført betydning: skape splittelse
Eksempel
- saken kløyver bygdesamfunnet
Faste uttrykk
- kløyvd infinitivmønster for infinitivsformer av verb i østnorske dialekter, der infinitivsformene kan ende på -e eller -a avhengig av om ordet er et jamvektsord eller overvektsord
- i dialekter med kløyvd infinitiv vil en si ‘å væra’, men ‘å skrive’