Bokmålsordboka
karrig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| karrig | karrig | karrige | karrige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| karrigere | karrigst | karrigste |
Opphav
gjennom dansk; fra lavtysk kar(i)chBetydning og bruk
Eksempel
- karrig jord
- dårlig, ugunstig
Eksempel
- leve under karrige forhold