Bokmålsordboka
karate
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en karate | karaten | karater | karatene |
Opphav
fra japansk , av kara ‘åpen’ og te ‘hånd’Betydning og bruk
japansk kampsport uten våpen, med raske slag og spark
Eksempel
- han er nordisk mester i karate