Bokmålsordboka
-haver
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en -haver | -haveren | -havere | -haverne |
Opphav
eldre form av ha (2; av haveBetydning og bruk
etterledd brukt for å betegne person som eier, har eller utøver noe som førsteleddet uttrykker;
i ord som fordringshaver, innehaver, makthaver og rettshaver