Bokmålsordboka
fortære
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fortære | fortærer | fortærte | har fortært | fortær! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fortært + substantiv | fortært + substantiv | den/det fortærte + substantiv | fortærte + substantiv | fortærende |
Opphav
fra lavtysk; av for- (2Betydning og bruk
- etse (1), tære opp, ødelegge (1)
Eksempel
- jern fortæres av rust;
- ilden fortærte alt