Bokmålsordboka
forsørge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å forsørge | forsørger | forsørga | har forsørga | forsørg! |
| forsørgde | har forsørgd | |||
| forsørget | har forsørget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forsørga + substantiv | forsørga + substantiv | den/det forsørga + substantiv | forsørga + substantiv | forsørgende |
| forsørgd + substantiv | forsørgd + substantiv | den/det forsørgde + substantiv | forsørgde + substantiv | |
| forsørget + substantiv | forsørget + substantiv | den/det forsørgede + substantiv | forsørgede + substantiv | |
| den/det forsørgete + substantiv | forsørgete + substantiv | |||
Opphav
fra tysk, av for- (2; beslektet med forsorgBetydning og bruk
forsyne med det en trenger for å leve;
sørge for, underholde (1)
Eksempel
- forsørge familien sin;
- forsørge seg selv
Faste uttrykk
- forsørge meg!brukt for å uttrykke overraskelse
- dette er forsørge meg det verste jeg har hørt!