Bokmålsordboka
fornekte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fornekte | fornekter | fornekta | har fornekta | fornekt! |
| fornektet | har fornektet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fornekta + substantiv | fornekta + substantiv | den/det fornekta + substantiv | fornekta + substantiv | fornektende |
| fornektet + substantiv | fornektet + substantiv | den/det fornektede + substantiv | fornektede + substantiv | |
| den/det fornektete + substantiv | fornektete + substantiv | |||
Opphav
av for- (2Betydning og bruk
Faste uttrykk
- fornekte segavvike fra sin normale atferd;
handle i konflikt med sin egen rolle eller identitet- partiet fornekter seg ikke;
- hun må fornekte seg selv