Bokmålsordboka
forferde
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ | 
|---|---|---|---|---|
| å forferde | forferder | forferda | har forferda | forferd! | 
| forferdet | har forferdet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn  | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| forferda + substantiv | forferda + substantiv | den/det forferda + substantiv | forferda + substantiv | forferdende | 
| forferdet + substantiv | forferdet + substantiv | den/det forferdede + substantiv | forferdede + substantiv | |
| den/det forferdete + substantiv | forferdete + substantiv | |||
Opphav
av lavtysk vorveren, jamfør dansk forfærde; etterleddet beslektet med fare (1Betydning og bruk
gjøre skrekkslagen; 
ryste, sjokkere
Eksempel
- du forferder meg;
 - uttalelsen forferdet meg;
 - bli forferdet over noe