Bokmålsordboka
fordrive
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å fordrive | fordriver | fordreivfordrev | har fordrevet | fordriv! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| fordreven + substantivfordrevet + substantiv | fordrevet + substantiv | den/det fordrevne + substantiv | fordrevne + substantiv | fordrivende |
Opphav
fra lavtysk, jamfør norrønt fordrífa ‘tyne’; av for- (2Betydning og bruk
jage, drive bort
Eksempel
- vondt skal vondt fordrive;
- fordrive triste tanker;
- troppene ble fordrevet fra stillingene sine
Faste uttrykk
- fordrive tidenfå tiden til å gå
- fordrive tiden med å strikke;
- de spilte spill for å fordrive tiden