Bokmålsordboka
fløyte 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en fløyte | fløyten | fløyter | fløytene |
| hunkjønn | ei/en fløyte | fløyta | ||
Opphav
gjennom lavtysk, fra gammelfransk; trolig beslektet med latin flare ‘puste’Betydning og bruk
- rørformet blåseinstrument
Eksempel
- spille fløyte;
- et musikkstykke for fløyte
- som etterledd i ord som
- blokkfløyte
- seljefløyte
- tverrfløyte
- pipe (1, 1) til å blåse signal i
Eksempel
- fløyta gikk for full tid;
- dommeren blåste i fløyta