Bokmålsordboka
flagre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å flagre | flagrer | flagra | har flagra | flagr!flagre! |
| flagret | har flagret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| flagra + substantiv | flagra + substantiv | den/det flagra + substantiv | flagra + substantiv | flagrende |
| flagret + substantiv | flagret + substantiv | den/det flagrede + substantiv | flagrede + substantiv | |
| den/det flagrete + substantiv | flagrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt flǫgra; beslektet med flaggBetydning og bruk
Eksempel
- flagre i vinden;
- flagre av sted;
- sommerfuglene flagret gjennom lufta;
- gardinen flagret ut gjennom vinduet
- brukt som adjektiv
- kle seg i flagrende gevanter;
- med flagrende hår
Faste uttrykk
- få så ørene flagrerbli kraftig irettesatt;
få sterk kritikk