Bokmålsordboka
evne 1
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en evne | evnen | evner | evnene |
| hunkjønn | ei/en evne | evna | ||
Opphav
norrønt efni, samme opprinnelse som emne (1; beslektet med øveBetydning og bruk
- egenskap til å greie noe;
Eksempel
- ha liten evne til noe;
- ha intellektuelle evner;
- ha evnen til å omstille seg;
- hun har en egen evne til å få folk til å trives;
- han har verken evne eller vilje til å gjøre det
- som etterledd i ord som
- arbeidsevne
- bæreevne
- lasteevne
- yteevne
- i flertall: medfødte anlegg
Eksempel
- evner og anlegg;
- eleven har gode evner
Faste uttrykk
- etter evneså godt en kan
- her må alle yte etter evne;
- handle etter beste evne;
- etter fattig evne
- over evnemer enn en (normalt) greier
- han presterte over evne i løpet;
- de lever over evne