Bokmålsordboka
dunke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dunke | dunker | dunka | har dunka | dunk! |
| dunket | har dunket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| dunka + substantiv | dunka + substantiv | den/det dunka + substantiv | dunka + substantiv | dunkende |
| dunket + substantiv | dunket + substantiv | den/det dunkede + substantiv | dunkede + substantiv | |
| den/det dunkete + substantiv | dunkete + substantiv | |||
Opphav
trolig av norrønt duna ‘dønne, brake’Betydning og bruk
- gi en (hul) bankelyd;
Eksempel
- hjertet dunket
- slå, støte eller sparke uten at det lager sterk lyd
Eksempel
- dunke hodet mot noe;
- dunke noen i ryggen
Faste uttrykk
- dunke innskåre (4
- hun dunket inn ballen med venstrebeinet;
- dunke inn hiter på listene