Nynorskordboka
æregjerrig, ærgjerrig
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| æregjerrig | æregjerrig | æregjerrige | æregjerrige |
| ærgjerrig | ærgjerrig | ærgjerrige | ærgjerrige |
Opphav
etter lågtysk; tyskTyding og bruk
- som trår etter ære;som har sterk trong til å kome seg fram i verda
- ein æregjerrig person
- òg: som vitnar om slik trong til ære, som gjev uttrykk for høge mål
- ein æregjerrig plan