Nynorskordboka
vrøvle
vrøvla
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å vrøvlaå vrøvle | vrøvlar | vrøvla | har vrøvla | vrøvl!vrøvla!vrøvle! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| vrøvla + substantiv | vrøvla + substantiv | den/det vrøvla + substantiv | vrøvla + substantiv | vrøvlande |
Opphav
dansk eigenleg ‘flette, sno’Tyding og bruk
fare med vrøvl, tullprat;
Døme
- du berre står og vrøvlar;
- det er ikkje noko å vrøvle om