Nynorskordboka
vanvettig, vanvettug, vanvitig, vanvitug
adjektiv
eintal | fleirtal | ||
---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
vanvettig | vanvettig | vanvettige | vanvettige |
vanvettug | vanvettug | vanvettuge | vanvettuge |
vanvitig | vanvitig | vanvitige | vanvitige |
vanvitug | vanvitug | vanvituge | vanvituge |
gradbøying | ||
---|---|---|
komparativ | superlativ ubunden form | superlativ bunden form |
() | () | () |
vanvettugare | vanvettugast | vanvettugaste |
() | () | () |
vanvitugare | vanvitugast | vanvitugaste |
Tyding og bruk
- som er frå vitet;
Døme
- skrike som vanvettige;
- bli vanvettig av alt bråket
Døme
- ein vanvettig påstand