Nynorskordboka
tilbe, tilbede
tilbeda
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å tilbe | tilber | tilbad | har tilbedd | tilbe! |
har tilbede | ||||
har tilbedt | ||||
å tilbedaå tilbede | tilbed | har tilbedd | tilbed! | |
har tilbede | ||||
har tilbedt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
tilbedd + substantiv | tilbedd + substantiv | den/det tilbedde + substantiv | tilbedde + substantiv | tilbedande |
tilbeden + substantiv | tilbede + substantiv | den/det tilbedne + substantiv | tilbedne + substantiv | |
tilbedd + substantiv | tilbedt + substantiv | den/det tilbedde + substantiv | tilbedde + substantiv | |
tilbedd + substantiv | ||||
tilbeden + substantiv | tilbede + substantiv | den/det tilbedne + substantiv | tilbedne + substantiv | |
tilbedd + substantiv | tilbedt + substantiv | den/det tilbedde + substantiv | tilbedde + substantiv |
Opphav
etter tysk anbeten; som be eller bedeTyding og bruk
- vende seg til (og syne religiøs ærefrykt for) Gud eller eit guddommeleg vesen;
- tilbe Faderen i ånd og sanning – Joh 4,23;
- tilbe heilage steinar
- ovundre audmjukt, sverme sterkt for
- tilbe ei kvinne