Nynorskordboka
søke 1, søkje 1
søka, søkja
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å søkaå søke | søker | søkte | har søkt | søk! |
| å søkjaå søkje | søkjer |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| søkt + substantiv | søkt + substantiv | den/det søkte + substantiv | søkte + substantiv | søkande |
| søkjande | ||||
Opphav
norrønt sǿkjaTyding og bruk
- prøve å få, finne;trå etter
Døme
- søke råd, trøyst hos nokon;
- søke lykka;
- søke Gud
- leite etter
- hjelpemannskap har søkt i heile natt
- i presens partisipp:
- ei søkjande sjel
- gå, gje seg i veg til;ta leia til
Døme
- laksen søker opp i elvane for å gyte;
- søke kyrkje;
- søke livd;
- båtane søkte hamn i uvêret;
- fisken søker mot straumen
- vende seg til
- søke dokter
- skriftleg oppmode om å få
Døme
- søke (på) ei stilling;
- søke (om) stipend;
- etter nokre år nordpå søkte ho seg sørover att;
- firmaet søker etter øvde fagarbeidarar – averterer etter;
- søke om løyve, om utsetjing