Nynorskordboka
støype
støypa
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å støypaå støype | støyper | støypte | har støypt | støyp! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| støypt + substantiv | støypt + substantiv | den/det støypte + substantiv | støypte + substantiv | støypande |
Opphav
norrønt steypa; kausativ til stupeTyding og bruk
- la flytande masse storkne i ei form
Døme
- støype knappar, kuler, lys;
- støype ein mur, eit golv (i betong)
- i overført tyding:
- dressen sit som støypt – passar svært godt;
- stoffet må støypast om i ei dramatisk form
- setje inn på rett plass
Døme
- støype det nye tilfanget inn i samlinga