Nynorskordboka
røyve 2
røyva
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å røyvaå røyve | røyver | røyvde | har røyvd | røyv! |
har røyvt |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
røyvd + substantiv | røyvd + substantiv | den/det røyvde + substantiv | røyvde + substantiv | røyvande |
røyvt + substantiv |
Opphav
norrønt hreyfa ‘grave, kaste opp’; eigenleg kausativ til III ruveTyding og bruk
- få til å ta stor plass, gjere ruvande;
- refleksivt:
- ruve, ta stor plass
Døme
- det veg ikkje så mykje som det røyver
- kome borti, røre (2, 5)
Døme
- eg torde ikkje røyve det
Faste uttrykk
- røyve seggjere seg stor og brei, briske seg