Nynorskordboka
rugge
rugga
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ruggaå rugge | ruggar | rugga | har rugga | rugg!rugga!rugge! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| rugga + substantiv | rugga + substantiv | den/det rugga + substantiv | rugga + substantiv | ruggande |
Opphav
norrønt ruggaTyding og bruk
Døme
- båten rugga;
- sitje og rugge i stolen;
- ho har rugga barnet i søvn
- få til å flytte seg;rikke (1), lee på
Døme
- rugge ein stein
- gå med voggande gang
Døme
- han kom ruggande