Nynorskordboka
kløyve
kløyva
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kløyvaå kløyve | kløyver | kløyvde | har kløyvd | kløyv! |
| har kløyvt |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| kløyvd + substantiv | kløyvd + substantiv | den/det kløyvde + substantiv | kløyvde + substantiv | kløyvande |
| kløyvt + substantiv | ||||
Opphav
norrønt kljúfaTyding og bruk
- sprengje med kile, øks eller liknande
Døme
- kløyve ved;
- kløyve ein kubbe i småbitar
- i kjemi: spalte, bryte ned
Døme
- gjærsoppen kløyver røyrsukker til druesukker
- i overført tyding: skape splitting (2)
Døme
- valet kløyver bygda
Faste uttrykk
- kløyvd infinitivmønster for infinitivsformer av verb i austnorske dialekter, der infinitivsformene endar på -a eller -e avhengig av om ordet er eit jamvektsord eller eit overvektsord
- i dialekter med kløyvd infinitiv vil ein seie ‘å sova’, men ‘å skrive’