Nynorskordboka
illudere
illudera
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å illuderaå illudere | illuderer | illuderte | har illudert | illuder! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| illudert + substantiv | illudert + substantiv | den/det illuderte + substantiv | illuderte + substantiv | illuderande |
Opphav
frå latin ‘spøkje, narre’, av il- og ludere ‘leike’; jamfør in-Tyding og bruk
etterlikne på ein overtydande måte;
framkalle førestilling av røyndom
Døme
- kokosmasse som illuderer snø;
- han illuderte godt i rolla som mektig konge