Nynorskordboka
forrette
forretta
verb
infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
---|---|---|---|---|
å forrettaå forrette | forrettar | forretta | har forretta | forrett!forretta!forrette! |
perfektum partisipp | presens partisipp | |||
---|---|---|---|---|
hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
forretta + substantiv | forretta + substantiv | den/det forretta + substantiv | forretta + substantiv | forrettande |
Opphav
frå lågtysk , opphavleg med tyding ‘gjere rett’; av for- (2Tyding og bruk
utføre kyrkjelege gjeremål
Døme
- forrette ved gudstenesta;
- forrette ei gravferd