Nynorskordboka
eigenrådig, eigenrådug
adjektiv
| eintal | fleirtal | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | |
| eigenrådig | eigenrådig | eigenrådige | eigenrådige |
| eigenrådug | eigenrådug | eigenråduge | eigenråduge |
Tyding og bruk
som følgjer sin eigen vilje utan å ta imot råd frå andre;
Døme
- ein eigenrådig og uforsonleg mann
- brukt som adverb
- handle eigenrådig