Nynorskordboka
dulte
dulta
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å dultaå dulte | dultar | dulta | har dulta | dult!dulta!dulte! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hokjønn | inkjekjønn | bunden form | fleirtal | |
| dulta + substantiv | dulta + substantiv | den/det dulta + substantiv | dulta + substantiv | dultande |
Opphav
av dulleTyding og bruk
- småtrave;
Døme
- fjordingen dultar etter ned vegen
Døme
- dulte til nokon
- i overført tyding: skubbe eller dytte nokon mot ei viss åtferd
Døme
- styresmaktene bruker stordata for å dulte oss
Faste uttrykk
- dulte bortigje ein uforvarande (1) puff (3, 1)