Bokmålsordboka
tukt
substantiv hankjønn eller hokjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en tukt | tukten | tukter | tuktene |
| hunkjønn | ei/en tukt | tukta | ||
Opphav
norrønt tykt femininum; fra lavtyskBetydning og bruk
- streng oppdragelse, (korporlig) straff
- mest spøkefullt: anstendighet, sømmelighet
Faste uttrykk
- i tukt og ærepå sømmelig vis
- forsøke å leve i tukt og ære
- ikke ta tuktikke bli bedre eller lydigere av å bli straffet
- med tukt å meldeærlig talt;
når sant skal sies- med tukt å melde var det ganske kjedelig