Bokmålsordboka
sær
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| sær | sært | sære | sære |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| særere | særest | særeste |
Opphav
norrønt sér, opprinnelig ‘for seg, særskilt’, dativ av refleksivt pronomen sikBetydning og bruk
- som skiller seg ut;egen, rar;spesiell
Eksempel
- være sær av seg;
- ha sære meninger
- vanskelig å gjøre til lags;mutt, furten
Eksempel
- nå må du ikke bli sær